Jeg bodde hos en mann i seks uker. Da moren hans ba meg om legeattest for å bevise at jeg kunne få barn, reiste jeg meg og gikk
Jeg flyttet inn hos Eirik altfor fort.
Han var trettitre. Jeg var tretti. Vi var voksne, tenkte jeg. Hvorfor late som vi var studenter som måtte møtes på kafé i et halvt år før vi skjønte noe?
Eirik virket trygg. Han jobbet som utvikler, var rolig, hjemmekjær og laget faktisk middag uten å gjøre et nummer ut av det. Jeg jobbet med logistikk i et transportselskap, hadde min egen leilighet som jeg leide ut midlertidig, og var ikke ute etter å bli forsørget.
Jeg trodde vi bare prøvde å bygge noe.
Etter seks uker sa han:
— Mamma vil gjerne møte deg. Hun er litt streng, gammel rektor, men rettferdig. Jeg lager lammestek. Det blir hyggelig.
Jeg kjøpte kake, tok på en enkel kjole og prøvde å ikke være nervøs.
Klokken seks på lørdag kom hans mor, Solveig.
Hun kom inn i leiligheten med rett rygg, mørk kåpe og blikket til en kvinne som hadde brukt tretti år på å få elever til å sitte stille. I gangen stoppet hun, strøk en finger over speilet og så på støvet.
— Dere har vasket fort, sa hun.
Eirik lo kort.
— Mamma.
— Hva? Jeg sier bare det jeg ser.
Ved bordet luktet det lam, rosmarin og fløtegratinerte poteter. Jeg håpet på en normal samtale.
Det fikk jeg ikke.
Solveig tok vann, så på meg og sa:
— Så, Nora. Hva jobber du med?
— Logistikk. Internasjonale transporter.
— Fast stilling?
— Ja.
— Lønn?
Jeg blunket.
— Unnskyld?
— Hvis du bor hos sønnen min, må jeg vite om du kan bære din del. Mange kvinner later som de er selvstendige helt til regningene kommer.
Jeg så på Eirik.
Han skar i kjøttet.
— Jeg forsørger meg selv, sa jeg. — Jeg eier også en leilighet.
— Med lån?
— Nei. Nedbetalt.
— Hvorfor bor du da her? Sparte du penger på å leie ut din egen?
Det var ikke nysgjerrighet. Det var etterforskning.
Spørsmålene fortsatte.
Hadde jeg vært gift? Hvorfor ble det slutt? Hvem hadde skylden? Var det alkoholproblemer i familien? Psykiske lidelser? Gjeld? Var jeg flink med barn? Mente jeg at en kvinne burde være hjemme de første årene?
Eirik sa ingenting.
Jeg ventet.
Først ventet jeg høflig. Så ventet jeg spent. Til slutt ventet jeg bare for å se hvor langt han lot henne gå.
Etter tretti minutter la Solveig bestikket ned.
— Det viktigste. Har du barn?
— Nei.
— Kan du få barn?
Rommet ble stille.
— Det er privat.
— Ikke når du bor med Eirik. Han trenger egne barn, ikke komplikasjoner. Jeg vil at du tar en gynekologisk undersøkelse og får bekreftet at alt er i orden. Og genetisk test. For egen regning.
Jeg hørte kjøkkenklokken tikke.
Jeg så på Eirik.
Én setning.
Det var alt jeg trengte.
“Mamma, stopp.”
Men han sa:
— Nora, kan du ikke bare gjøre det? Da blir mamma roligere. Hvis alt er greit, er det jo ikke noe problem.
Og der falt alt på plass.
Jeg så fremtiden min.
Solveig med nøkkel. Solveig med meninger om kroppen min, hjemmet mitt, graviditeten min, maten min, barnet mitt. Eirik ved siden av, myk og taus, alltid med samme setning:
— Hun mener det godt.
Jeg reiste meg.
— Takk for maten.
Solveig rynket pannen.
— Vi har ikke spist kake.
— Jeg er mett.
I gangen kom Eirik etter meg.
— Nora, hva gjør du? Ble du fornærmet?
Jeg tok på skoene.
— Nei. Jeg våknet.
— Mamma er gammeldags.
— Nei. Mamma er grenseløs. Du er feig.
Han så sjokkert ut.
— Det var bare et spørsmål.
— Nei. Det var en audition. Og jeg melder meg av.
— Du overreagerer.
Jeg snudde meg mot ham.
— Hvis du ikke kan forsvare meg ved et middagsbord, kommer du aldri til å forsvare meg i et liv.
Dagen etter hentet jeg tingene mine. Eirik prøvde å få meg til å bli.
— Mamma gråt etterpå.
— Fint. Kanskje hun lærer at andre også kan bli såret.
— Jeg elsker deg jo.
— Du elsker at jeg passet inn så lenge jeg ikke krevde at du sto oppreist.
Han sa ingenting.
For denne gangen sto ikke moren hans bak ham med svar.
Noen uker senere sendte han en lang melding. Han savnet meg. Han mente moren hadde “gått litt for langt”. Han skrev at jeg kunne vært mer raus.
Jeg svarte ikke.
For raushet uten grenser blir bare et gulv andre tørker skoene på.
Jeg lærte noe den kvelden: Det er bedre å gå fra en middag med verdigheten i behold enn å sitte i et helt ekteskap og vente på at en mann skal slutte å være sønn først og partner etterpå.