Barnebarnet mitt lot telefonen ligge ulåst. Jeg så en gruppe som het “Familien”, men jeg var ikke med. De siste meldingene handlet om hvem som måtte ha meg til jul
Hvis Maja ikke hadde latt telefonen ligge på kjøkkenbordet, ville jeg kanskje fortsatt trodd at barna mine inviterte meg til jul fordi de ønsket det.
At søndagsmiddagene, annenhver gang hos sønnen min og datteren min, var en naturlig familierutine. Ikke en vaktliste. At telefonen fra Henrik hver søndag klokken fire var omsorg, ikke en påminnelse. At Liv kom innom med lapskaus fordi hun savnet meg, ikke fordi det var hennes tur.
Jeg heter Wenche. Jeg er syttito år og har vært enke i fire år.
Mannen min, Arne, døde av kreft i bukspyttkjertelen. Fem måneder fra diagnose til begravelse. Fem måneder der et liv krymper fra planer om å male gjerdet til en seng på stuen og en hånd som blir tynnere for hver uke.
Etterpå begynte barna å “ta vare på meg”.
Jeg kalte det det. Omsorg.
Henrik ringte hver søndag. Liv kom med middag. Svigerdatteren Kristin spurte om medisiner. Maja, barnebarnet mitt, kom av og til etter skolen, satte seg i sofaen med mobilen og sa:
— Mamma sa jeg skulle se om alt var greit, bestemor.
Og jeg var takknemlig.
Jeg ville ikke være til bry. Jeg jobbet som jordmor i Tromsø i nesten førti år. Tok imot andres barn, dro hjem og tok vare på mine egne. Jeg var vant til å klare meg. Kvinner som meg lærte å si “det går fint” før vi lærte å be om hjelp.
Den torsdagen kom Maja etter skolen. Liv hadde et møte og ba henne se innom. Jeg laget te og fant frem vafler.
— Jeg blir ikke så lenge, sa Maja. — Skal møte Nora etterpå.
Hun la telefonen på kjøkkenbordet og gikk på badet.
Jeg snoket ikke.
Skjermen lyste av seg selv.
Gruppen het “Familien”.
Et øyeblikk ble jeg nesten glad. Så så jeg bildet. Henrik, Liv, Kristin og Maja. Alle unntatt meg.
Jeg burde lagt telefonen fra meg.
Det gjorde jeg ikke.
Liv hadde skrevet:
“Er mamma hos dere på julaften i år? Hun var hos oss i fjor.”
Henrik:
“Vi kan ta henne 24., men 25. kommer Kristins foreldre. Kristin må si om det går.”
Kristin:
“Greit, men bare julaften. Første juledag trenger jeg fri.”
Fri.
Fra meg?
Jeg dro fingeren oppover. Jeg vet det var galt. Men når du ser at barna dine fordeler deg som en oppgave, vil du vite hvor lenge du har vært en oppgave.
“Mamma var hos meg på bursdagen til Elias, så påsken er din tur.”
“Kan noen si at hun ikke trenger å ta med den salaten? Vi later alltid som vi liker den.”
“Kan vi melde henne på noe seniorgreier, så hun ikke sitter alene og ringer hver kveld?”
“Hun ringer ikke hver kveld.”
“Nei, ikke til deg.”
Jeg la telefonen tilbake på nøyaktig samme sted. Tørket skjermen med ermet, som om jeg kunne tørke bort at jeg hadde sett.
Da Maja kom tilbake, satt jeg ved vinduet.
— Går det bra, bestemor?
— Ja, vennen. Bare litt hodepine.
Hun spurte ikke mer.
Etter at hun gikk, satt jeg lenge på kjøkkenet. Teen ble kald. Vaflene tørket. Jeg så på stolen til Arne, den ingen hadde sittet i siden han døde.
— Hører du, Arne? sa jeg. — Jeg står på vaktliste.
Denne gangen gråt jeg ikke.
Jeg hentet den gamle notatboken min og skrev:
“Jul — ingen vakt.”
Dagen etter ringte Liv.
— Mamma, vi har ordnet det. Henrik henter deg på julaften rundt to.
— Nei.
— Nei?
— Jeg skal ikke til Henrik.
— Mamma, vær så snill, ikke gjør dette vanskelig. Alt er planlagt.
— Ja. Jeg så planen.
Stillhet.
— Har Maja sagt noe?
— Nei. Telefonen gjorde det.
Liv sukket.
— Mamma, det er ikke sånn. Vi prøver bare å fordele det rettferdig.
— Fordele hva, Liv? Meg?
— Alle har sitt liv.
— Jeg også.
Den kvelden ringte Henrik.
— Mamma, hvorfor lager du drama? Du er jo alltid velkommen.
— Velkommen? Eller plassert?
— Hva er forskjellen?
— Hvis du ikke vet det, er det nettopp problemet.
Han ble stille.
— Skal du sitte alene på julaften?
— Kanskje. Men da sitter jeg i alle fall ikke ved et bord der noen teller timene til jeg drar.
Noen dager hørte jeg ingenting.
Stillheten gjorde vondt først. Så begynte den å gi meg plass.
På biblioteket så jeg en lapp på oppslagstavlen:
“Felles julaften på frivilligsentralen. Ta gjerne med en rett. Alle er velkomne.”
Jeg sto lenge og så på arket.
Så skrev jeg meg på.
Julaften tok jeg med riskrem og lefser. I rommet var mennesker jeg hadde sett i nabolaget i årevis uten å kjenne. Ragnhild fra blokken ved siden av. En gammel enkemann som het Tor. En ung mor fra Ukraina med en liten gutt. To studenter som ikke kom seg hjem.
Vi spiste. Sang. Lo forsiktig. Tor gråt under “Deilig er jorden”, og jeg holdt hånden hans.
Ingen hadde “tatt meg”. Ingen sa “hvem sin tur”. De sa:
— Wenche, så fint at du kom.
Da døren åpnet seg klokken sju, sto Henrik der. Bak ham Liv. Og Maja, rød rundt øynene.
— Bestemor, jeg er lei meg, sa Maja. — Jeg burde sagt at det var stygt.
Jeg klemte henne.
— Du er barnet. Det er ikke din jobb å lære de voksne kjærlighet.
Liv satte seg ved siden av meg.
— Mamma, vi mente ikke å såre deg.
— Jeg vet. Det er det som gjør mest vondt. Dere mente det ikke. Dere bare sluttet å merke det.
Henrik så ned.
— Jeg trodde vi var praktiske.
— Kjærlighet som bare er praktisk, ser ut som turnus.
Jeg dro ikke hjem med dem med en gang.
Jeg ble og ryddet bord, pakket rester, fulgte Tor til drosjen. Det føltes godt å være et sted hvor min tilstedeværelse ikke var et problem som måtte løses.
Første juledag kom barna til meg.
Uten hastverk. Uten plastbokser som bevis på omsorg. Henrik fikset lampen i gangen som jeg hadde spurt om siden august. Liv satt ved kjøkkenbordet og la telefonen i vesken. Kristin sa:
— Unnskyld for det jeg skrev.
— Det var ikke ondskap, sa jeg. — Det var bekvemmelighet. Noen ganger er bekvemmelighet farligere, for den føles uskyldig.
Alt ble ikke bra på én dag.
Tillit er ikke en duk man kan riste og legge på bordet igjen. Men noe begynte.
Mest i meg.
Jeg ble med i et kor på frivilligsentralen. Ikke for å slutte å ringe barna, men fordi jeg liker å synge. Jeg går tur med Ragnhild. Noen søndager inviterer jeg familien. Andre søndager sier jeg:
— Det passer ikke. Jeg har planer.
Planer.
For et vakkert ord.
Ikke tur.
Ikke vakt.
Ikke ansvar.
Mitt liv.
Alder gjør vondt når kroppen svikter.
Men det gjør mer vondt når de du elsker begynner å snakke om deg som om du ikke lenger har følelser.
Jeg lærte at man kan reise seg fra et bord der man er en plikt, og finne et annet bord der noen faktisk blir glad for at man kom.
Også på julaften.